Svalbard på langs

Vi møtes etter frokost for å gjøre de siste forberedelsene basert på hvordan vi ble enige om å fordele oppgavene kvelden før. Mat skal pakkes, pulker skal klargjøres og de siste innkjøp gjøres.

Snøskutere henter oss for en 26 mil lang etappe med transport til det nordligste punktet på Spitsbergen. Om sikten er god kan vi studere starten på ruten vår, vi kommer til å snu og gå tilbake samme vei som scooterene har transportert oss. Det er en lang og slitsom dag og vi kommer til å være glade når vi endelig kan krype inn i teltet og ned i posen for siste natt før vi spenner på oss skiene og vender nesen mot sør.

Spente kryper vi ut av posen og får i oss havregrøten før skiene kommer på og vi får testet hvor tung pulken egentlig er. Vi er alene i ødemarken og herfra og de neste 30 dagene er det vårt lille team som skal samarbeide om å komme oss helt frem til grensen for Sør-Spitsbergen Nasjonalpark. Ekspedisjonen fremfor oss er både skremmende og forlokkende, ingen av oss kommer hjem fra denne turen uten at Svalbards mektige natur setter spor i oss. Oppturer og nedturer må vi dele med hverandre, vi har få muligheter til kommunikasjon med omverden før vi er tilbake i Longyearbyen. Satelittkommunikasjonen vi har med benyttes til å innhente værmelding og til å sende dagbok som de der hjemme kan lese.

Dette er de fire tingene vi skal gjøre i totalt inntil 30 dager og netter. Turlivet er preget av rutiner og været er sjefen for hvordan dagene våre blir. Etterhvert som dagene går føles livet der hjemme langt unna, det er deilig å leve det enkle liv. Ingen bekymringer for hva som skal være dagens antrekk eller hva man må huske å kjøpe på butikken. Du har det du står og går i og måltidene for den neste måneden er pakket ned i pulken. Vi jobber sammen som et team for å komme oss frem mot målet, bytter på å navigere og på å være brøyteplog om det behøves. Den ene dagen er det overskudd til å hjelpe noen i teamet med vekt fra pulken og en annen dag trenger du selv hjelp. På en så lang tur som dette vil vi alle ha opp og nedturer, ingen er bare sterk eller bare sliten, alle er begge deler.

Landskapet vi beveger oss i er i stadig endring, vi krysser enorme breer der alt er flatt, vi kjemper oss opp lange motbakker, kanskje beveger vi oss ned på sjøisen, om ikke isforholdene krever at vi må gå rundt. I sør møter vi et eventyrland av spisse tinder og daler, det er få forunt å bevege seg i dette avsidesliggende, men vakre landskapet. På Svalbard er alt litt lengre unna og litt større enn det ser ut som ved første øyekast, men også uendelig vakkert. Vi beveger oss på en tid av året da det for det meste er lys hele døgnet, det gir oss ekstra energi til å gå på selv om dagene er lange og innimellom slitsomme.

Selv om det er lyst store deler av tiden er det ikke sikkert vi får se solen alle dagene på turen, været er lunefult og noen ganger er det så hvitt av tåke at vi ikke engang ser skituppene våre, da gjelder det å holde sammen og dele på navigeringsjobben, det er nemlig utmattende å navigere i whiteout. Andre dager er det kanskje vinden som gir oss en utfordring og vi må være forberedt på at vi kanskje må ha en hviledag eller to dersom vinden er for sterk til å gå utenfor teltduken. Været er uansett med på å farge opplevelsen vår og det er kontrastene som gjør denne turen til et spennende eventyr. Med vissheten om at finværet ikke varer evig setter vi alltid ekstra pris på de dagene solen står høyt på en blå himmel og vi kan spise lunsj uten votter.

Isbjørnen er kongen av øyriket og når vi oppholder oss ute så mange dager er det stor sjanse for at vi kan møte på bamsen. Det er en mektig opplevelse å få møte isbjørn, men helst vil vi at vi ser den før den ser oss. Vi har med oss våpen på hele turen og i områder der det er sansynlighet for å møte bjørn sitter vi isbjørn vakt gjennom natten, vi etablerer vaktordninger og bytter på å være våken. Alle vil få opplæring i bruk av signalpistol for å skremme bort bjørnen dersom dette er nødvendig.  Vi tar alle forhåndsregler for å unngå et møte med bamse, men i fall våre veier krysses må vi være forberedt.

Etter å ha nådd Sydneset på Spitsbergen og fulgt våre egne spor tilbake til grensen for Syd-Spitsbergen Nasjonalpark kan vi begynne å spisse ørene våre for å identifisere lyden av snøscootere som skal hente oss og kjøre oss tilbake til Longyearbyen. Her venter bekvemmeligheter som dusj, seng, rene klær, mat som krever mer enn bare skje for å spise og ikke minst muligheten til kontakt med omverden. På en så lang tid er det vanskelig å vite nøyaktig hvilken dag vi befinner oss i posisjon for uthenting, det kan bli en dag eller to ekstra i Longyearbyen om vi har hatt gode forhold underveis på turen. Avhengig når på dagen og hvilken dag vi kommer tilbake til Longyearbyen samles vi for en felles middag og hever glassene til en skål for turen.