Reiseliv og opplevelser – luksus eller nødvendighet?

Vi er nå alle rammet av pandemien og ingen kan reise. Ikke engang på hytta. Tilnærmet sosial isolasjon øker nå «brakkesjuka». Dette til tross for at vi her i Norge er langt bedre stilt enn befolkningen i de fleste land.

Kronikk fra Nord Universitet. Kilde
Av professor Dorthe Eide og professor Frank Lindberg

Vi har stort sett god plass rundt oss, og vi kan boltre oss både inne og ute i naturen. For familier og individer er konsekvensene av den smittsomme koronavirussykdommen Covid-19 krevende for de med hjemmekontor, og særlig de som kombinerer dette med hjemmeskole – eller barnehage. De som er permitterte, med en uviss fremtid, har det krevende på en annen måte. Andre er engstelige for syke eller for selv å bli syk. Vi er «tatt ut» av det som tidligere var normalen.

De siste ukene med koronakrisen har avdekket flere ting. I en unntakstilstand, og med en isolert hjemmetilværelse, øker vår lengsel etter variasjon, steder å «ventilere», og opplevelser. Det er mange typer opplevelser vi vanligvis tar for gitt, som å kunne ta med barna i badeland, eller gå med kjæresten eller venner på kino eller restaurant. Nå fremstår slike besøk nærmest som en luksus fra «hine tider», og vi savner opplevelser som kan gi oss mening.

Under den andre verdenskrig erfarte psykiateren Viktor Frankl at de som klarte seg best i konsentrasjonsleirene, var de som maktet å skape mening i en ellers meningsløs tilværelse. Han oppdaget at så lenge mennesket har noe å leve for, så blir det levedyktig. Vi blir lykkeligere av å gjøre det som føles meningsfylt, og for mange er kultur og opplevelser svært meningsfylte aktiviteter. Dette skjønte også statsminister Churchill da han protesterte kraftig på forslaget om å kutte i kulturbudsjettet for å finansiere krigen; – «Hva er det da vi kjemper for?» Mennesker er meningssøkende og meningsskapende vesen i en sosial verden, ifølge sosialfilosofen Charles Taylor.

Vi får her en anelse om hva som er det sentrale i det å søke meningsfulle opplevelser, enten det er natur-, kultur- eller måltidsbaserte opplevelser. Det opplevelsesbedrifter gjør, med sine «opplevelsesprodukter», er å tilrettelegge for mening for meningssøkende mennesker. Mange restauranter tilbyr ikke mat og drikke primært for å redusere sult. De tilrettelegger for meningsfulle opplevelser som involverer sanser, følelser, fortellinger om lokalmatprodusenter, atmosfære og samvær. Likeledes gir en tredagers hundesledetur, padletur eller fjelltur, mulighet for opplevelser av natur og mestring, kanskje også historier, lokalmat og samvær. Denne enkle erkjennelsen viser hva som er essensen i det å reise eller nyte lokale opplevelser. Opplevelser er nemlig noe som skapes i og rundt forbrukerens hjerne og kropp, sammen med andre. Det er en form for samskaping, der forbrukeren alltid er med. Når vi står overfor et hedonistisk verdiskjema, er vi rettet mot nytelse, skjønnhet, spenning, emosjoner og variasjon. Men det er ikke skjønnheten – som overfladisk nytelse – som er i sentrum, det er «lykken» når skjønnheten berører oss. Med Frankl kan vi dermed ane at en forutsetning for meningsfulle reiser, kultur og opplevelser ligger i “viljen til mening”, eller i det verdiskjemaet som driver oss mot visse opplevelser. Det er med andre ord et krav at opplevelsen er relevant og betydningsfull for oss, da den må de berøre oss langt mere enn å være ren nytelse.

Før koronakrisen levde de fleste med ordnet økonomi, og kunne prioritere ferie og fritid for å kompensere for en stresset tilværelse. Under koronakrisen har vi kjapt fått mer fokus på teknologi, og mange (oss inkludert) sitter timevis i digitale møter mens andre bruker timer på e-spill og strømmetjenester. Det blir mye skjermtid. Mangel på fysisk aktivitet, sosialt samvær og kultur gjør det vanskelig å få stresset ut av kroppen, og det kan gjøre oss irritable eller uengasjerte.

Vi hører med jevne mellomrom harselerende uttalelser om at for mange «lever av å klippe håret på hverandre». Gjerne uttalt av representanter fra de «ordentlige» næringene. Mange tjenestenæringer blir sett på som «nice to do», ikke «need to do». Men hva har verdi og mening fra menneskets perspektiv? I høst fikk Bodø og Nordland innvilget søknaden om å bli europeisk kulturhovedstad, og ordfører Ida Pinnerød uttalte: «Vi trenger noe å leve av, men også noe å leve for». De siste ukene viser at opplevelser er viktige både som levebrød, og for å gi oss noe å leve for. Når unntakstilstanden er over blir nok mange «sultne» på opplevelser som kan øke livskvaliteten. I tillegg er mange bedrifter «sulteforet», og da blir det ekstra viktig å støtte opp om lokale opplevelser og lokale opplevelsesbedrifter.

Når vi i tillegg legger et meningsskapende perspektiv til grunn, er det ikke luksus vi søker, men nødvendigheten av å igjen oppleve meningsfylte aktiviteter.

Kronikk fra Nord Universitet. Kilde
Av Dorthe Eide og Frank Lindberg, begge professorer ved Handelshøgskolen (HHN), Nord universitet

Lukk

KONTAKT OSS

Fyll inn informasjon og vi tar kontakt med deg innen 1 virkedag.

  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.
1 1 1 11111